Reproduksjon av usynliggjøringen: Om den tabloide temafokuseringen i litteratursamtalen
Essay, Prosopopeia Nr 1-2 2025
Et siste essay i debatten som startet med essayet mitt «Springora-revolusjonen» i fjor. Her ser jeg på både essayet og debatten utenfra og problematiserer hvordan tabloidiseringen av litteratursamtalen forsterker den usynliggjøringen litteraturen har som virke å gå til felts mot. Jeg skriver følgende om eksperimentet som lå i å skrive fjorårets essay:
«Mitt eksperiment i essayet «Springora-revolusjonen» lå i å trosse to kvaler: Redselen for at emnet kaster skygge på den som tar i de tabubelagte ordene og, samtidig, en vegring mot å bevege meg et stykke bort fra mitt faglige ståsted. Jeg har alltid forfektet litteraturen som form, og under min litteraturutdanning i Frankrike på åttitallet var det å snakke om litteraturens samfunnsendrende muligheter et ikke-tema. Skulle jeg trosse disse kvalene samtidig? Hvorfor ikke? Jeg har formidlet litteratur i 30 år, tenkte jeg, iblant så formfokusert at det var til irritasjon for andre. Hvorfor ikke avvike litt fra dette? Det kan være fruktbart å skrive mot seg selv, ta i bruk en kontrapunktisk metode. Jeg forventet en reaksjon på essayets eksperiment, dets form, men ikke en debatt om litteraturen ansett som samfunnsnytte. Da jeg under Neige Sinnos Norgesbesøk i januar fortalte henne om debatten, kommenterte hun at ingen i Frankrike hadde turt å gjøre noe slikt. Men det er fint, fortsatte Sinno, fordi debatten fører til at vi snakker om og synliggjør det fortiede.»
Jeg trekker inn Eirik Vassendens ord i Kritikerens spøkelse om vi ikke trenger mer skuespill og performance i kritikken i dag, og spør om ikke provokative kritiker-utspill kan tolkes som en del av en performance: "Å tolke dem som en del av en performance fordrer en nysgjerrighet overfor selve performance-akten: at man reflekterer over hva den stiller til skue. Den kan for eksempel påpeke et mønster. Litteraturdebatten i dag ser ut til å forme seg etter et tabloid mønster der dikotomiserende forenklinger preger samtalen. Slik beveger den seg langt fra litteraturens egenart og virkemåte: Litteratur er ikke tabloide overskrifter, det er nitid arbeid med språk, der dets fornyelse og kreative grep er en del av måten litteraturen virker gjennom leseren og videre ut i verden på gjennom å utvide språk, tanke og verdensanskuelse. Når dette språklige arbeidet i liten grad kommenteres eller problematiseres av kritikken, virker det inn på den skapende motivasjonen til både forfatter og leser."
