Lansering av Silkehjelm

Her finner du opptak av lanseringen av romanen Silkehjelm på Litteraturhuset den 10 juni 2020. Redaktøren min, Tiril Broch Aakre, og jeg snakker om lesende skrivende prosesser, om rytme og sjangervalg, om hvordan en romans sentrale puslespillbit plutselig en dag dukker opp og tiltrekker seg andre biter, om Georges Perec, Nathalie Sarraute, J.M.G. Le Clézio, Lars Amund Vaage og andre litterære venner langs veien i et gjenstridig prosjekt, om jeg-fortellerens forløsende kraft når den gestalter et vi-perspektiv, om språkets skjørhet og samtidig foredlende muligheter i møte med traumer, men også om troen på poesien, lengselen etter poesien og poesien som redder et selv; og dette favnes av et Tor Ulven-sitat som har gitt meg troen på at det jeg tenkte var umulig å utsi likevel en dag, etter mye leting, finner et språk, en form som bærer, løfter og gir umenneskelige erfaringer menneskeligheten tilbake. 

Vennene langs veien

Romanen Silkehjelm er ute i verden, og jeg tenker med takknemlighet på de som fulgte meg, som støttende venner, på veien:

Lesning som skapende prosess

I disse dager er det 21 år siden jeg utga min første bok, 21 år siden jeg fant mitt første forfattereksemplar i postkassen, 21 år siden jeg spent åpnet konvolutten fra redaktøren min med kopien av min aller første anmeldelse. Anmelderen i Berlingske Tidende anbefalte min bok om J.M.G Le Clézios mangslungne forfatterskap til «alle der ønsker dybtgående besked om en af Frankrigs største nulevende forfattere.» Senere kom det tre anmeldelser til. Den solgte godt, ble lest, brukt, sitert.

Å utvikle gehør for sitt eget ved å lese andre

Her kan du lese intervjuet jeg hadde med Dagsavisen Fremtiden i forbindelse med lanseringen av Lykke og eksil i juni. Ingressen speiler godt bokens prosjekt. Historien om hvordan en forfatter utvikler gehør for sitt eget ved å lese andre er nemlig bokens hovedanliggende. Det er åpenheten, lekenheten og den gavmilde intertekstualiteten i Rune Christiansens forfatterskap jeg har ønsket å løfte frem, forfatterskapets mange inviterende gester til leseren til å oppdage hvilke muligheter som finnes i litteraturen: til å oppleve gjenklang i møte med et annet menneskes ord og slik mette et uuttalt savn, til å sette egne erfaringer og persepsjoner opp mot andres og slik innse at vi ikke er alene i ensomheten. Dette gjør den lekne, generøse og inviterende intertekstualiteten i forfatterskapet til et grunnleggende humanistisk anliggende.

Fra lanseringen av Lykke og eksil på Litteraturhuset den 6. juni

Her finner du et redigert videoopptak med noen glimt fra lanseringen av Lykke og eksil på Litteraturhuset i Oslo den 6. juni 2006. Innledningsvis i samtalen forteller jeg om hvordan jeg startet arbeidet med Lykke og eksil i 2012 med å gjennomgå kritikken av Christiansens forfatterskap fra 1986 til i dag, anmeldelse for anmeldelse, en spennende tidsreise. Under dette arbeidet slo det meg at noen egenskaper ved forfatterskapet virket underkommunisert i kritikken: lekenheten, den gavmilde intertekstualiteten og spesielt den grunnleggende humanismen som gjennomsyrer hele forfatterskapet. Ønsket om å løfte frem og anskueliggjøre disse egenskapene ved forfatterskapet utgjorde mye av drivkraften i bokprosjektet mitt.