Jeg kan ikke se mor noe sted

Tiden Norsk Forlag,  2024 

ISBN: 9788210060076

En ettermiddag for over førti år siden står en jente i snøen og venter på mor. Nå venter hun ikke lenger, hun rydder i morens dødsbo. I brev, fotografier og gjenstander oppstår en historie om å vente på mor, støtte mor, være med mor, i alt.

Slik føres hun ut på en erkjennelsesreise gjennom skrift, minner og tolkning, men også et forsoningstokt der hun forsøker å forstå foreldrenes egen historie. Når hun kryssleser de tredagbøkene hun skrev som ung, ser hun hvordan skriften kunne legge et slør over alt skremmende: ikke minst da hun tretten år gammel forelsket seg i en av morens pasienter, «kunstnersjelen».

Jeg kan ikke se mor noe sted er en gripende roman om desperasjon og lengsel, om minnets skjørhet og evne til å gjenskape seg selv. Det er også en roman om språket: hvordan det kan skjule og dekke over, men også reparere, sette sammen, skape noe nytt.


Omtaler  

Jeg kan ikke se mor noe sted er en roman om et barn som har vært mor for sin mor, som har beskyttet moren også ved å tie. Det er fortellingen barnet kunne ha delt hvis hun hadde hatt noen å dele den med. Ikke et oppgjør, men en granskning. Hva var det egentlig moren utsatte henne for og hvorfor? Det lyser frimodighet og humanisme av Miriam Stendal Boulos’ skrift. Jeg blir grepet av det.

HANNE BRAMNESS, FORFATTER

‍En aldeles nydelig bok om et komplisert mor-og-datter forhold (...) Det som gir disse beskrivelsene kvalitet - tenker jeg, er særlig to ting: At de er så nyanserte og forsonlige. (...) Like viktig for kvaliteten er det presise og poetiske språket (...) nydelige formuleringer og kloke og innsiktsfulle refleksjoner -  hvor språk og innhold går opp i en høyere enhet - er boken full av. Den kan virkelig anbefales!

FRODE THUEN, PSYKOLOG

‍ ‍

Datteren har en uvanlig evne og vilje til å beholde et nyansert blikk på moren, til tross for at hun ikke alltid har blitt sett av henne, og til tross for at hun som barn iblant passet mer på moren enn omvendt. Dette nyanserte blikket på moren og livet er romanens store styrke. Relasjoner får lov til å forbli kompliserte. Moren er sårbar og trenger beskyttelse, men hun kan også være sterk og manipulerende. Forholdet mellom mor og datter er i evig forandring etter hvert som livet rammer dem på ulike måter. (…) Jeg leste i Boulos’ intervju hos Forfatterforeningen at hun er opptatt av rytme og leser tekstene sine høyt når hun skriver. Det er merkbart når man leser. Det hviler også en slags internasjonal stemning over denne romanen.

MARIANNE EGERDAL, FORFATTER

‍ ‍


et dypt gripende portrett av et komplekst mor-datter-forhold (...) en roman som utforsker hvordan vi kan forsone oss med fortiden uten å la nag og tyngde definere vår historie (...) arbeidet med språket gir romanen en kraft som rører dypt

KIRSTEN MUHLE, BLOGGEN LITTERATUR FOR ALLE

«Er moren en skjør blomst som trenger beskyttelse, eller en manipulerende kraft som holder datteren fast i en emosjonell tvangstrøye? Kanskje er hun begge deler. For det er denne dobbeltheten – mellom kjærlighet og omsorgssvikt, mellom tilknytning og tap av selv – som gir romanen sitt emosjonelle og eksistensielle driv. (...) det slående er at datteren aldri snur seg bort. Hun går ikke i oppgjørets eller avstandens retning, men velger forsoningens og tilgivelsens vei. Ikke fordi moren fortjener det, nødvendigvis – men fordi det er den eneste veien ut. (...) en lavmælt, men intens roman om hvordan kjærlighet kan eksistere side om side med skuffelse, sorg og svik. En bok for alle som har kjent på følelsen av å ikke bli sett – og for alle som bærer en sorg de kanskje ikke helt får navn på.»

ROSE-MARIE CHRISTIANSEN, ROSE-MARIES LITTERATUR- OG FILMBLOGG

Jeg kan ikke se mor noe sted får meg til å se klarere. (...) Det er en språklig og emosjonell kraftsalve forfatteren gir oss. Ført i pennen på en direkte, ikke-dømmende og viljesterk måte. Utforskningen av språkets, litteraturens og skrivingens rolle i livsveven, er nydelig lesning.

JANNIKE HACHVAAG GRIEG, INSTAGRAM


En veldig fin, og samtidig krevende roman som utfordrer leseren til et arbeid som kan ligne på det arbeidet den kvinnelige hovedpersonen selv utfører. Minner, tilbakeblikk og bruddstykker av hendelser kommer til overflaten, sammen med et klart og tydelig behov for å forstå en historie, en barndom og oppvekst, en mor, seg selv. (...) Miriam Stendal Boulos roman inviterer til refleksjon - og til arbeid. Det liker jeg veldig godt.

CAMILLA HØVIK, INSTAGRAM

‍ ‍

Hun har ventet på mor hele livet, men nå venter hun ikke lenger. Etter morens død utforsker hun forholdet de har hatt. Gjennom brev, fotografier, dagbøker og gjenstander kommer det frem hvordan hun har ventet, støttet og vært med moren i alt. Det er en vakker indre reise både for hennes egen historie og for å forstå foreldrenes. Gjennom et poetisk språk får vi en sår og gripende roman om lengsel og hvor skjøre minnene våre kan være. Boken passer godt for de som likte «Vær snill med dyrene» av Monica Isakstuen.

JEANETT NORDBY, BIBLIOTEKSJEF

Neste
Neste

Silkehjelm