Leser alle tekster høyt

«Rytme er for meg grunnleggende i all skriving», forteller jeg i intervjuet med Den norske Forfatterforening. «Før den første setningen treffer papiret eller tastaturet, finnes rytmen der allerede, bærer språket, og kobler meg, som sansende menneske, til tekstens bevegelse. Rytmen kobler teksten til emosjonene, til pusten, til livet som gjør teksten nødvendig. Den er tekstens kroppslige og emosjonelle utgangspunkt.»

Jeg forteller om skriving som en utforskerglede fra barndommen av og om en oppdagelse ved elleveårsalderen som skapte en meditativ analyse-ekstase i meg, som formet forfatterdrømmen, har fulgt meg i over femti år, og løfter det ensomme maratonarbeidet det er å ferdigstille en bok.

Jeg forteller at mitt liv ble tospråklig da jeg jeg flyttet til Frankrike i 1984, at fransk ble hovedspråket og forble det i mange år, om novelleblikket jeg bar med meg da jeg var student og skrev fra kafeer noveller på norsk og fransk, om min første roman, skrevet på norsk i 1990 og min første utgitte bok i 1999, skrevet på fransk. Jeg forklarer at et nytt romanprosjektet ofte begynner med funnet av en sentral puslespillbit som andre biter legger seg rundt, om hvordan en setning kan skape en grunnscene, en grunnstemning i en roman og endog bli tittel i min siste roman.

Jeg forteller hva Georges Perec, Milan Kundera. J.M.G. Le Clézio, Liv Køltzow, Lars Amund Vaage, Annie Ernaux, Vigdis Hjorth og Siri Hustvedt har lært meg og hvordan det har gitt meg mot. For å «lese god litteratur er å finne stimulerende allierte i et språklig og litterært opprør mot undertrykkende konvensjoner.» I dette ligger et lite forfattersukk over at det språklige eventyret og gleden ved formfornyelse som jeg ser på som skrivingens grunnambisjon, synes glemt i dagens litteratursamtaler. Jeg mener derfor at formidlingen av litteratur, kritikken, debatten, trenger å styrkes, slik at litteraturen synliggjøres i tråd med sin egenart og sitt vesen og ikke gjennom tabloide instrumentaliseringer som virker fremmedgjørende både på verk og på forfatter.

Her er jeg inne på det jeg problematiserer i mitt siste essay i Prosopopeia: hvordan tabloidiseringen av litteratursamtalen forsterker den usynliggjøringen litteraturen har som virke å gå til felts mot. I essayet skriver jeg:
«Litteraturdebatten i dag ser ut til å forme seg etter et tabloid mønster der dikotomiserende forenklinger preger samtalen. Slik beveger den seg langt fra litteraturens egenart og virkemåte: Litteratur er ikke tabloide overskrifter, det er nitid arbeid med språk, der dets fornyelse og kreative grep er en del av måten litteraturen virker gjennom leseren og videre ut i verden på gjennom å utvide språk, tanke og verdensanskuelse. Når dette språklige arbeidet i liten grad kommenteres eller problematiseres av kritikken, virker det inn på den skapende motivasjonen til både forfatter og leser».